Graderingssystemer

Hvorfor i all verden finnes det så mange graderingssystemer?

Klatrere liker å nerde på detaljer. Og som med alt annet i livet, finnes det ingen “one size fits all”. Ulike land, ulike miljøer og en god dose stolthet har ført til forskjellige måter å måle ruta du klyver opp. Poenget er enkelt: Jo høyere grad, jo tøffere klatring – og jo stoltere er du etterpå.

DEL 1: Tauklatring (høyvegger)

Norsk (Nordisk) skala – hold det lokalt

Hvor brukes den?
Her hjemme i Norge (og litt i Sverige). Trad- og sportsklatreruter graderes som regel 3, 4, 5-, 5, 5+, 6-, 6, 6+ osv.

Typisk format:

• Grad 3–4: Her kan du (i teorien) ta med hele slekta, kaste bestemora på topptau og kjøre familiedag uten altfor mye dramatikk.
• Grad 5–6: Du begynner å svette litt i håndflatene og innser at klatring krever mer enn bare mot.
• Grad 7: Nå blir fotarbeid og fingerstyrke en essensiell del av repertoaret ditt. Ikke forvent at onkel Kjell klatrer dette på første forsøk.
• Grad 8–9: Nå snakker vi brutale tak, spesifikk trening og en vilje av stål. Har du ikke et 6 måneders treningsprogram bak deg, så lykke til.

Konklusjon: Den norske skalaen er enkel å skjønne, men vanskelig å mestre. Jo nærmere 9 du kommer, desto mer blodsmak i kjeften.

Fransk skala – internasjonal eleganse

Hvor brukes den?
Omtrent overalt i sportsklatremekkaer som Frankrike, Spania og Sør-Europa. Også veldig vanlig i norske klatrehaller når gradene bikker 6 eller 7.

Typisk format:
Tall, bokstaver og plusser: 5c, 6a, 6b+, 7c, 8a+, 9b osv.

• Opp til 5c: Høy mesterfølelse for nybegynnere, og her møter du stort sett “snille” tak.
• 6a–6c: Du får testet litt mer grepstyper og teknikk; plutselig må du faktisk holde litt på bena dine.
• 7a–7c+: Avansert terreng. For å ikke hoppe ned fra første bolt i frustrasjon, trenger du dedikert trening og is i magen.
• 8a og oppover: Dette er for de som trener hardt, spiser klatring til frokost og studerer treningsprogrammer med lupe.
• 9a–9c: Her snakker vi toppen av pyramiden. Når selv verdenseliten sikler på gradene, vet du at de er sykt harde.

Fransk skala er et must å kunne hvis du skal klatre i varmere strøk og liker å imponere med litt kul terminologi.

UIAA-skala – Romertall og nostalgi

Hvor brukes den?
I Tyskland, Østerrike, Sveits og naboland, både på sport og trad. Du ser grader som V, VI, VII, VIII, IX, X, XI – gjerne med små plusser og minuser.

Typisk format:

• III–IV: Knappe klatretekniske krav, litt “bratt fottur” der du innser at du bør ha tau, men stort mer er det ikke.
• V–VI: Et solid steg opp fra “turklatring” – nå trenger du faktisk å klatre litt.
• VII–VIII: Grepene blir små, pumpen i underarmene stor, og sikringen krever at du vet hva du driver med.
• IX–XI+: Du er nå såpass seriøs at folk spør om du egentlig har et vanlig liv ved siden av klatringen.

UIAA = “Hvorfor ikke gjøre det hele mer komplisert ved å bruke romertall?” … men du venner deg fort til det.

DEL 2: Buldring (lav vegg, uten tau)

Nære bakken, men fortsatt blodslit

Hvorfor egen skala?
Buldring er kort og intensivt, uten tau og med tjukke madrasser på gulvet. Perfekt for deg som elsker å kjenne på reine, rå tak med minimal sikringsstyr.

V-skala (USA)

• Fra V0 til V17: V0 er omtrent som å klatre en trapp V17? Vi snakker verdenshistoriens hardeste buldre – der selv Adam Ondra knapt nok får sove.

Font-skala (Europa)

• Fra 1A til 9A:
  • 3–4+: Superenkelt terreng som hele familien kan prøve utenfor tauveggen.
  • 5–6B: Fint for de som kan litt teknikk, men fortsatt ønsker å overleve.
  • 6C–7B: Nå snakker vi barske flytt og en god dose fingerstyrke.
  • 7C–8B: Du finner sjelden folk i hallen som tar disse problemene “på sparket”.
  • 8C–9A: Et lite fåtall av mennesker i verden fikser dette – og de får sinte fans på YouTube om de ikke tar det på video.

Buldring: Kort, intenst og brutalt. Og du slipper å be en stakkars venn om å stå og sikre deg i evigheter.

DEL 3: Sammenligning og oversikt

Sammenlignings-tabell: Norsk vs. Fransk

En kjapp pekepinn – men husk: grader kan variere avhengig av stein, vær, dagsform eller bare en klatreveteran med litt for mye selvtillit.

DEL 4: Hva innebærer graden, egentlig?

Teknikk

• Grad 3–4 (og V0, 3 i Font): Ikke rakettforskning, men du kommer langt med balanse og gode sko.
• Høyere grader: Krever mer avanserte grepstyper (crimps, slopers) og sekvenser der du må planlegge hvert flytt.

Fysisk styrke og utholdenhet

• Lav–middels grad: Du kan puste litt ut på større hvilegrep og kjenne deg ganske selvsikker.
• Over 7 (Norsk/Fransk): Her er det “pump i underarmen, pronto”. Hvis du ikke har trent systemvegger, kan du fort få deg en overraskelse.

Mental trening

• Rutene: Avstanden mellom boltene kan gjøre selv en grad 5 litt “luftig”.
• Buldring: Å hoppe ned (eller ramle) fra 3–4 meters høyde på en madrass kan være en mental barriere.

Lokale variasjoner

• Sandbagged: Noen klatrefelt er berømte (eller beryktede) for å ha “snille” grader – eller motsatt.
• Online-databaser: 27crags.com, theCrag.com og 8a.nu kan gi deg folks meninger om en bestemt rute er snill eller slem.

DEL 5: Avslutningsvis

Graden er en rettesnor for om du vil klare ruta (eller buldret) på en grei måte, eller om du vil kjenne melkesyra brenne fra første tak. Men husk at det viktigste er å ha det moro og utfordre deg selv på ditt nivå. Blir det for enkelt? Prøv en høyere grad. Blir det for brutalt? Ta en grad ned og nyt klatringa i stedet.

Husk: Er du helt fersk, start med grad 3-4 (Norsk) eller 4–5 (Fransk). Her kan hele gjengen faktisk bli med (til og med bestemor, om hun føler for det). Lyst på mer action? Vær forberedt på å svette – og husk at hver grad opp betyr litt færre hvilegrep og litt mer hjertebank.